Nå nærmer det seg Jul...

...og Julen har både jeg og Sanda et ambivalent forhold til.

- Er den koselig?
- Er den stressende?
- Er den depresiv?
- Er den høytidsstemt?

- Ja!

Vi har pratet masse om hva vi ønsker å legge i Jula.

Før Isak ble født bestemte vi oss for å lage en tradisjon; å evakuere Jula og dra på hytta.
Et vennepar av oss syntes det var en god ide og ønsket å bli med på tradisjonen.
De bor i Slovakia nå og Isak er for liten til å være på hytta i kaldt tøvær.

Det er greit med god mat og det er greit med små nisser. Det vi ikke liker er tvangstanken om "Hvor godt vi har det...", som er ekskluderende og hyperegoistisk.

Derfor kom Sanda opp med et nytt forslag:
Neste år tar vi alle pengene som skulle vært brukt på pakker til hverandre og barna. Vi lager oss et lite fond som barna skal forvalte. De skal få lov til å bestemme hvem som trenger pengene mest. Bruke internett, ringe og forhøre seg om hvordan de kan donere pengene der de mener de blir brukt mest fornuftig. Det være seg til et norskt velledighetsformål eller noe i utlandet. (Prosjektarbeide)

Det blir sikkert ikke så populært motatt med en gang, men de kommer sikkert til å se tilbake på det med mer glede enn pakkene de ikke har bruk for og ikke husker hvem de fikk dem ifra.

Kan Julen bety at vi tør å gi litt av oss selv og vise at vi er glad i verandre får den straks litt verdi.

God Jul til dere alle, kjære familien min.